Leserundingen går sin gang.
Foredraget eller bokbadet, eller kanskje arrangementet er det mest presise - det med Pedroen var veldig kjekt, en fin kjemi mellom forfatteren og intervjueren og publikum, med mye humring, og det er tydelig at det er flere enn meg som liker bøkene hans, og han snakka om inspirasjon, og om hvordan han jobbet, og at han en gang hadde trukket en roman rett før den skulle gis ut, fordi det var en historie inni der som fortjente å bli noe mer, for eksempel en trilogi, selv om han ikke visste det akkurat da.
Det skal ganske mye styrke til å ta en sånn avgjørelse, for det er jo ikke sånn at ei bok er et produkt av forfatteren alene, det er et helt apparat rundt som bidrar.
Historien han snakka om var utgangspunktet til Og været skiftet og det ble sommer og Bergen Ungdomsteater. Og om noen år kommer kanskje nummer tre. Han skal bare gi ut noen plater og diktsamlinger først.
På etterfesten på Sting kuppa vi neste bok. Flertallsdiktaturet banka igjennom Roberto Bolano, fordi Olaven har et sterkt forhold til forfatteren, fordi Pedroen var inspirert av han, og fordi vi kunne.
Jeg syntes ikke boka var så kjekk å lese. Det var så mange navn på obskure poeter og så mange finter og parallelle hendelser og bipersoner at det var som å trave rundt inni en svak opplyst labyrint. Flanellskjortemannen sa at han hadde googla noen av navnene i begynnelsen av boka, og at han syntes den var relativt lett å lese, men sånn opplevde ikke jeg det. Og hadde jeg ikke vært med i denne lesesirkelen, så hadde jeg kanskje ikke lest den ferdig engang, Det som er - er at etter å ha snakka om En stjerne i det fjerne så blei den mye bedre.
For det var veldig mye å snakke om, både når det gjaldt selve handlingen og det enorme persongalleriet, og det som visstnok var forfatterens mantra: Dette er min bok, og den skriver jeg akkurat som det passer meg.
Selve hovedhistorien her er jo relativt lineær, men den er en ganske liten del av boka totalt. Sagt på en annen måte: Det er en rød tråd, men den er veldig kort og tjukk. Det er en blå tråd også, og en grønn, flere brune, en grå, en lyseblå og en lilla ogsåvidere.
Arnstein snakker noen ganger om at musikk skal ha motstand, at den beste musikken må høres flere ganger for å sette seg, og jeg antar at det finnes folk som mener det samme om annen type kunst, om skrivekunst og malerkunst og den slags også. At den beste kunsten er den som appellerer til både hjertet og hodet.
Det er et godt poeng, men selv heier jeg på hjertet.
