Roberto Bolano - En stjerne i det fjerne

Leserundingen går sin gang.
Foredraget eller bokbadet, eller kanskje arrangementet er det mest presise - det med Pedroen var veldig kjekt, en fin kjemi mellom forfatteren og intervjueren og publikum, med mye humring, og det er tydelig at det er flere enn meg som liker bøkene hans, og han snakka om inspirasjon, og om hvordan han jobbet, og at han en gang hadde trukket en roman rett før den skulle gis ut, fordi det var en historie inni der som fortjente å bli noe mer, for eksempel en trilogi, selv om han ikke visste det akkurat da.
Det skal ganske mye styrke til å ta en sånn avgjørelse, for det er jo ikke sånn at ei bok er et produkt av forfatteren alene, det er et helt apparat rundt som bidrar.
Historien han snakka om var utgangspunktet til  Og været skiftet og det ble sommer og Bergen Ungdomsteater. Og om noen år kommer kanskje nummer tre. Han skal bare gi ut noen plater og diktsamlinger først.
På etterfesten på Sting kuppa vi neste bok. Flertallsdiktaturet banka igjennom Roberto Bolano, fordi Olaven har et sterkt forhold til forfatteren, fordi Pedroen var inspirert av han, og fordi vi kunne.


Jeg syntes ikke boka var så kjekk å lese. Det var så mange navn på obskure poeter og så mange finter og parallelle hendelser og bipersoner at det var som å trave rundt inni en svak opplyst labyrint. Flanellskjortemannen sa at han hadde googla noen av navnene i begynnelsen av boka, og at han syntes den var relativt lett å lese, men sånn opplevde ikke jeg det. Og hadde jeg ikke vært med i denne lesesirkelen, så hadde jeg kanskje ikke lest den ferdig engang, Det som er - er at etter å ha snakka om En stjerne i det fjerne så blei den mye bedre.
For det var veldig mye å snakke om, både når det gjaldt selve handlingen og det enorme persongalleriet, og det som visstnok var forfatterens mantra: Dette er min bok, og den skriver jeg akkurat som det passer meg.
Selve hovedhistorien her er jo relativt lineær, men den er en ganske liten del av boka totalt. Sagt på en annen måte: Det er en rød tråd, men den er veldig kort og tjukk. Det er en blå tråd også, og en grønn, flere brune, en grå, en lyseblå og en lilla ogsåvidere.


Arnstein snakker noen ganger om at musikk skal ha motstand, at den beste musikken må høres flere ganger for å sette seg, og jeg antar at det finnes folk som mener det samme om annen type kunst, om skrivekunst og malerkunst og den slags også. At den beste kunsten er den som appellerer til både hjertet og hodet.
Det er et godt poeng, men selv heier jeg på hjertet.

Frode Grytten/ Pedro Carmona Alvarez

Rållså skrytte hemningsløst over hvor kjekt det var på forrige samling - den som handla om Frode Grytten - og som Guinessmannen arrangerte, og som jeg gikk glipp av fordi barnevakter ikke vokser på trær i Slaskamarkå.
Grytten-boka har jeg ikke lest, det må jeg innrømme. Ikke et ord, og det er første gangen, men til gjengjeld har jeg lest den neste boka allerede nå, ukevis før vi møtes neste gang, og på en måte veier det litt opp for hverandre.
Bergen Ungdomsteater er den andre boka i en trilogi, og jeg vil anbefale dem som har tid å lese den første boka først, den som heter Og været skiftet og det ble sommer og så videre.
Den er kortere og er en perfekt start på en trilogi. Alvarez skriver vakkert om livet i USA på 50 og 60-tallet, om kjærligheten og det å miste noen og hva det gjør med mennesker. Om hvordan forskjellige mennesker takler det på forskjellig vis. Det store hullet i tilværelsen som oppstår når noe slikt skjer.
Olav og jeg var på et arrangement på Sting i fjor, der Pedroen svarte på noen spørsmål, og jeg var alt for redd for å bli oppfatta som en tosk, så jeg hørte bare på. Olaven spurte om noe, men jeg husker ikke hva.
Det jeg husker best er hvordan mannen maktet å være både ydmyk og arrogant på samme tid, eller kanskje arrogant er feil ord; selvsikker er bedre, og at han så seg selv som en forfatter i en Amerikansk tradisjon, og jeg tenkte hvordan i helvete kan du gjøre det? Er det fordi foreldrene dine er fra Chile? Men etter å ha lest disse to finfine bøkene, så er jeg enig med han. Han er nærmest filmatisk i måten han beskriver livet på, og det liker jeg veldig veldig godt.


Vi har en diskusjon her hjemme hvor Rållså vil over på lesebrett, for å spare plass, og eie mindre og omgi seg med færre ting, men jeg er ikke der. Jeg vil ha dem der, bøkene, i papir, de dårlige og halvgode bøkene også, for en eller annen gang har jeg kjøpt dem og trodd at det å lese dem kunne gi meg noe. En drøm eller en opplevelse, eller et eller annet.
Kanskje det blir sånn i framtiden, at alt skal finnes digitalt, men inntil videre kommer jeg til å klamre meg til det som er fysisk og konkret, for i bunn og grunn er det det eneste jeg forstår.
God Søndag.


Østapøst


Ps: Jeg vet at Olav ikke heter Olaven
PPs: Jeg vet at Pedro ikke heter Pedroen også, men det kommer jeg til å kalle han. Franåav.